Promptcore Records

Å, morgenlys over fjell og li…
Men freden varer aldri lenge.

Jeg går barfot over våt mose,
Kjenner jorden puste under meg.
Men midt i gleden blir jeg stående,
Noe varmt og mykt… hva i all verden skjedde nå?
Jeg ser ned og hjertet faller,
Som om naturen selv gjør narr av meg.
En mørk og dampende skjebne kaller,
En hund har lagt sin arv… rett der jeg steg.

Og vinden synger gjennom trærne,
Som om den ler av mine tær.

Å barfot og forbannet,
Jeg roper ut, men fjellet svarer sakte.
Min skjebne ble forvandlet,
Da jeg trådte inn i mørket ingen snakker.
Å barfot og forbannet,
Jeg kjenner varme jeg aldri ville ha fått.
I denne stund forvandlet,
Av en fremmed hunds uhell i min grå morgengått.

Jeg prøver vaske vekk mitt minne,
I fjellbekkens kalde klare sang.
Men alt jeg gjør, det bare bringer
En duft av skam som varer altfor lang.
Og skogen svajer som i latter,
Som om den vet hva jeg har gjort.
Men solen smiler mildt deretter,
“Du er bare menneske… det går jo fort.”

Og fjellet hvisker gamle råd,
At selv de stolte snubler i sin gåt.

Å barfot og forbannet,
Jeg roper ut, men fjellet svarer sakte.
Min skjebne ble forvandlet,
Da jeg trådte inn i mørket ingen snakker.
Å barfot og forbannet,
Jeg kjenner varme jeg aldri ville ha fått.
I denne stund forvandlet,
Av en fremmed hunds uhell i min grå morgengått.

Men når jeg ler av mine veier,
Så finner jeg en fred i alt som skjer.
For hver en sti har sine leier,
Og livet selv kan lukte litt… som det her.

Å barfot og forbannet,
Men likevel står jeg her og takker.
For livet blir forvandlet,
Av små historier som naturen pakker.
Å barfot og forbannet,
Nå går jeg videre som ingenting har gått.
I denne stund forvandlet,
Har jeg lært at alt går over… så fort.